Kinesisk
Kinesisk (æ±èŻ/æŒąèȘ, ćèŻ/èŻèȘ, eller äžæ; pinyin: hĂ nyÇ, huĂĄyÇ, eller zhĆngwĂ©n) er et sprĂ„k eller en sprĂ„kgruppe som hĂžrer til den sinotibetanske sprĂ„kfamilien. 20 % av verdens befolkning har kinesisk som morsmĂ„l (eller undervisningssprĂ„k), og det er dermed det sprĂ„ket med flest morsmĂ„lsbrukere i verden, hvis man regner det som ett sprĂ„k. Det kinesiske sprĂ„ket (standard mandarin) er det offisielle sprĂ„ket i Folkerepublikken Kina og Republikken Kina (Taiwan), og er ett av fire offisielle sprĂ„k i Singapore, og ett av de seks offisielle sprĂ„k i FN.
Avhengig av klassifiseirngsmetode, er det mellom seks og tolv sprÄkgrupper innen Kina. Generelt er dialektforskjellene relativt smÄ i Nord-Kina, mens i sÞr er sprÄkforskjellene ofte sÄ store at de er gjensidig uforstÄelige. De stÞrste sprÄkgruppene er Mandarin (800 millioner), Wu (90 millioner) og Kantonesisk (ca 80 millioner). PÄvirkning fra skolesystemet og TV har fÞrt til at nesten alle kinesere forstÄr Mandarin som er Ä regne som «rikskinesisk» selv om de snakker sin lokale variant av kinesisk til daglig.
SkriftsprĂ„ket har vĂŠrt en samlende faktor i kinesisk historie. Etter om lag 1500 Ă„rs bruk med mange varianter ble tegnene standardisert under QĂn-dynastiet pĂ„ 220-tallet f.Kr. SprĂ„ket basert pĂ„ skriftlig kinesisk ble kjent som «Klassisk kinesisk» og ble i 2000 Ă„r brukt i embetsverk og litteratur. I likhet med Latin i Europa fjernet klassisk kinesisk seg mer og mer fra talemĂ„let slik at det krevde mange Ă„rs trening Ă„ beherske dette kunstsprĂ„ket. PĂ„ 1900-tallet kom det i gang en reformbevegelse der en Ăžnsket Ă„ samordne talemĂ„let og skriftsprĂ„ket. Et av resultatene av dette ble en sprĂ„kreform pĂ„ 1950-tallet. Da ble antallet strĂžk redusert i de fleste skrifttegn. De klassiske skifttegnene ble kalt «Tradisjonelle», og ble fortsatt brukt pĂ„ Taiwan, mens de forenklede overtok i Folkerepublikken.
En stor forskjell mellom kinesisk sprĂ„k og de indoeuropeiske er at kineserene klarere skiller mellom skriftsprĂ„k (wĂ©n), og talesprĂ„k (yÇ). Dette skillet nedfeller seg i ordene for skrevne ord (zĂŹ) og talte ord (huĂĄ).
En interessant forskjell er at mens norsk regnes som ett talesprÄk med flere varianter av skriftssprÄket, regnes kinesisk som mange forskjellige talesprÄk men med ett felles skriftsprÄk.
Kina
