IMDi - Tolkeportalen

IMDi har begrensede ressurser og er ingen tilsynsmyndighet for tolking i det offentlige.

Fire ansatte er satt til å dekke hele det offentlige tolkefeltet. Nå håper de på ressurser til å videreutvikle Tolkeportalen.

AV: Ajna Johnsen Rønning

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er nasjonal fagmyndighet for tolking i offentlig sektor. Direktoratet iverksetter tiltak som skal bedre tolkingens kvalitet i offentlig sektor med mål om at rettsikkerhet og likeverd ivaretas ved språkbarrierer. IMDi har bevillingsansvar for statsautorisasjon av tolker, og de drifter Nasjonalt tolkeregister som nå er evaluert.

– Da Nasjonalt tolkeregister ble utviklet diskuterte man om det skulle være et innsynsregister eller et bestillingsregister, og landet den gang på innsynsregister. Dette spørsmålet kan igjen bli relevant i etterkant av evalueringen som nå er foretatt, også fordi flere offentlige tolkebrukere, deriblant domstolene så klart sier at de ønsker seg et bestillingsregister. Vi ser at mye av problemet ligger på formidlerleddet. Her finnes det mange muligheter. Regionalbaserte eller sektorbaserte bestillingsenheter hvor sektorene selv tar ansvar for bestilling av tolketjenester til sine etater kan også være mulige løsninger, sier Liv Kolstad Zehouo, som har ansvaret for dette området i IMDi, og som selv har bakgrunn som tolk i fransk.

Bør se på anbudsreglene
Mens domstolene er i statsgropen i sin kvalitetskontroll av tolker, har UDI utviklet et eget system med kvalitetskontroll, der tolkene blir fulgt opp på ulike måter. UNE bestiller tolker i samme system som UDI, og nå skal Politiets Utlendingsmyndighet inn i denne bestillertjenesten. Så sent som i fjor vurderte UDI om man skulle sette tjenesten ut på anbud, slik man i dag gjør med oversettertjenester.

– UDI har tatt hensyn til at markedet er som det er. Anbudskonkurranser fungerer dårlig på dette feltet, og det er ofte manglende kunnskap om markedet som gjør at noen setter det ut på anbud, sier Kolstad Zehouo som påpeker at anbudsutsetting av tolketjenester ofte vil få negative konsekvenser for kvaliteten.

Ikke ett tolkemarked
– Hvert tokespråk er et eget marked. Men i praksis konkurrer tilbyderne mer på bredde i hvor mange tolkespråk de kan tilby enn på kvalitet.  Hvordan man kan sikre at det offentlige får gode tolketjenester i tråd med regelverket for offentlige anskaffelser er et område vi ønsker å se mer på.

– Vi har fått tilbakemeldinger fra advokater om at heller ikke UDI er flinke nok til å bruke gode tolker.

– UDI har laget et godt system for kvalitetssikring av tolketjenester til asylintervjuer. Hvilke rutiner som gjelder for bruk av tolk i andre saker er mer uklart. Vi har for eksempel mottatt meldinger om at man i familiegjenforeningssaker ber de som skal bli intervjuet om å ta med seg egen tolk.  Det koster å bruke tolk, men det koster ofte mer å la være. Sakene drar ut i tid og må i verste fall vurderes på nytt, eller havner unødvendig i rettssystemet, sier Kolstad Zehouo.

– Hvorfor har det utviklet seg et ujevnt system i det offentlige der domstolene er flinke til å bruke gode tolker, politiet mindre flinke, fengslene enda mindre flinke og helsevesenet verst. Er det ikke like viktig å få en god helsebehandling som en god behandling i retten?

– Det er lovverket som ligger i bunn som gjør at domstolene er flinke på dette. Domstolloven sier eksplisitt at retten skal oppnevne en tolk dersom noen som skal delta i forhandlingene ikke snakker norsk. Hvor vidt det oppnevnes tolk eller ikke er ikke budsjettstyrt og en tolk i retten har en timesats på 80 % av den offentlige salærsatsen. Men i forhold til rettssikkerheten er det selvfølgelig et problem at tolking ikke blir godt nok ivaretatt i hele sakskjeden. For eksempel har den dømte rett til å kunne stille spørsmål når dommen blir lest opp, men i fengslene skjer dette ofte ved at man gir telefonrøret til en tolk, som naturligvis ikke kan svare på juridiske spørsmål. Rettigheter for de innsatte handler dessuten også om tilbakeføring til samfunnet, og hvordan fungerer det i praksis? En arbeidsgruppe er satt opp for å se på slike spørsmål, sier Kolstad Zehouo.

Tospot et rekrutteringsverktøy
– Dere har ansvaret for testingen av tolker, og det er kommet kritikk på at tospottesten er for lett, og autorisasjonsprøven er for vanskelig. Hvilken verdi har egentlig tospottesten, og hvorfor ikke gjøre det enklere å få autorisasjon?

– Tospottesten er egentlig bare et rekrutteringsverktøy. Nå har vi den på hele 70 språk. Testen og et 3-dagers innføringskurs i tolkens ansvarsområde er et minstekrav for å bli oppført i tolkeregisteret. Men vi ønsker ikke at tolkene skal forbli i registerets laveste kategorier. Målet er å få dem videre til tolkeutdanning og statsautorisasjon. I 2007 ble det opprettet et permanent utdanningstilbud i tolking ved Høgskolen i Oslo. I 2012 vil også autorisasjonsprøven bli flyttet fra Universitetet i Oslo til Høgskolen i Oslo. Da håper man at autorisasjonsprøven og tolkeutdanningen skal følge hverandre slik at flere klarer autorisasjonsprøven. Det handler om å bygge opp en profesjon. Problemet er at tolking ofte ikke blir ansett som et yrke. Statsautorisasjon og tolkeutdanning er viktig i profesjonsdannelsen. Hittil er 317 uteksaminert fra tolkeutdanningen ved HiO, de bygger opp en bachelor og de har en påbygging i rettsmøter som skal bli synliggjort i Nasjonalt tolkeregister, sier Kolstad Zehouo.

For lav bevissthet hos brukerne
– Tolkebyråene føler at dere er i ferd med å undergrave deres virksomhet ved Tolkeportalen og Nasjonalt tolkeregister. Samtidig er det så mange tolkeoppdrag at dere er avhengig av byråene. Kaster dere barnet ut med badevannet?

– Formidling er også en tjeneste. Det tar tid å finne fram til riktig tolk til riktig tid. Men kunden må også være bevisst hvor viktig kvaliteten i tolkingen er. Vi jobber for å øke denne bevisstheten. Om bevisstheten er høy, vil brukerne velge de formidlene som er seriøse, men fordi bevisstheten er lav er det ofte de useriøse som vinner. Vi har foreløpig ikke hatt ressurser til å se på formidlerleddet, men det håper jeg vi får, sier Kolstad Zehouo.

– Kan man tenke seg en offentlig godkjenningsordning for de seriøse formidlerne?

– Utfordringen er å få til et rapporteringssystem som sikrer at byråene bruker tolker med dokumenterte kvalifikasjoner i tolking. Bydel Alna etterspør rapporter om dette fra sine formidlere, og det er interessant å se hvilke erfaringer de gjør seg, sier Kolstad Zehouo.

– Tolkeportalen åpner opp for at man kan registrere seg med hele fem språk. Kan man egentlig bli en god tolk på så mange språk?

– Noen få tolker i Nasjonalt tolkeregister har statsautorisasjon i to språk, i tillegg til norsk. Jo flere språk man prøver å vedlikeholde som tolk, jo vanskeligere er det å bli skikkelig god i noen av dem. Vi prøver å avlive myten om at en tolk er en som kan ti språk, sier Kolstad Zehouo.